Hjem > . > Operasjonalisering

Operasjonalisering

Operasjonalisering betyr å oversette verbale beskrivelser til målbare variable eller indikatorer. Det praktiske operasjonaliseringsarbeidet skjer på to nivåer. Dels forsøker vi å finne en eller flere størrelser som konkretiserer ett enkelt begrep. Dels forsøker vi å komme fram til større indikatorsett, det vil si knipper av indikatorer som fanger opp mange viktige sider av bibliotekets virksomhet samtidig.

Hvilke data vi velger ut, og hvordan vi setter dem s ammen til indikatorer, beror på vurderinger og beslutninger. Det å konstruere statistiske indikatorer krever et faglig arbeid med begreper og modeller. Siden valg og tolkning av indikatorer har praktiske konsekvenser, har indikatorarbeidet lett for å bli påvirket av ikke-faglige interesser. Indikatorutvikling er med andre ord et faglig arbeid i et politisk felt.
Produksjonen av bibliotekstatistikk skjer på to nivåer. Det første nivået er empirisk og det andre teoretisk. Først måler, observerer eller kartlegger vi ulike sider, aspekter eller egenskaper ved biblioteket. Disse tallene eller observasjonene utgjør våre grunndata. Dernest velger vi ut og kombinerer noen av disse tallene til indikatorer.

I prinsippet kan vi arbeide med indikatorutvikling på to måter: ovenfra og ned eller nedenfra og opp. Hvis vi går nedenfra, starter vi med de data og rutiner vi allerede har, og ser på hvordan de kan forbedres. Hvis vi går ovenfra, starter vi med hva vi har lyst til å vite, og undersøker hva som er mulig å få til. Utgangspunktet kan altså være en kartlegging (nedenfra) eller en ønskeliste (ovenfra). Begge tilnærminger kan i og for seg være nyttige. Men det er verdt å huske på at de etablerte statistiske systemene ofte er store, dyre og godt innarbeidet.

To veier

Indikatorutvikling kan altså i prinsippet skje på to måter: ovenfra og ned eller nedenfra og opp.  I det første tilfellet starter vi med å kartlegge det vi ønsker å vite (strukturering). Deretter konstruerer vi indikatorer  som kan gi oss svaret (operasjonalisering) og velger innsamlingsmetodikk (datastrategi). Vi  utformer og tester innsamlingsverktøy (instrumenering). Til sist sørger vi for å samle inn de nødvendige data.

Prosessen starter enkelt, ved at en gruppe mennesker sitter rundt et bord og utformer felles ønskelister. Operasjonaliseringen er noe mer krevende, siden ulike aktører kan se seg tjent med ulike indikatorer. Utenfra sett kan bibliotekmiljøet virke svært så homogent. Så lenge vi holder oss til det verbale planet er de fleste enige om det meste. Det finnes knapt noen som er uenige i folkebiblioteklovens krav til kvalitet, allsidighet og aktualitet. Ulikhetene og uenighetene blir først synlige når begrepene operasjonaliseres, det vil si knyttes til målbare størrelser.

Men det er de neste fasene som blir det store problemet. Det er lett å komme med ideer til innsamlingsverktøy. Det er mer krevende å gi ideene en faglig begrunnet form. Det tar tid, krefter og kompetanse å prøve ut de nye verktøyene. Det som er aller mest krevende er å få den nye tilnærmingen gjennomført i bibliotekenes løpende praksis.

De fleste interessante indikatorforslag krever innsamling av nye data, ofte ved hjelp av nye metoder. Dette arbeidet kommer i tillegg til arbeidet med det som allerede samles inn. De som utarbeider forslagene har sjelden eller aldri makt til å innføre nye innsamlingsrutiner. Det å prøve ut forslagene i liten skala er heller ingen selvfølge. Mange velmente forslag har stoppet lenge før de har nådd fram til det egentlige praksisfelt.

I det andre tilfellet starter vi med det som faktisk foreligger av statistiske data om bibliotek. I et velorganisert land som Norge er det faktisk en god del. Deretter undersøker vi hvilke indikatorer det er mulig å konstruere med hva vi har for hånden – og velger ut de mest interessante. Til sist går vi til verket og beregner indikatorverdiene for den aktuelle bibliotektypen.

Artikkelen Statistikk og styring i norske folkebibliotek handler om de faglige og politiske prosessene som førte fram til revisjonen av KOSTRAs bibliotekstatistikk i 2006. En viktig grunn til at SSB aksepterte å endre sine indikatorer var at det ikke kostet noe. De nye variablene ble allerede samlet inn av ABM-utvikling.

I praksis finner vi ofte noe midt i mellom den deduktive og den induktive tilnærmingen. Komiteene blir bedt om å ta hensyn til det som allerede finnes, uten å være fullstendig bundet av dagens datatilgang. For å unngå krav til ny offentlig datainnsamling hvis de innfører nye variable, kan de legge ansvaret over på bibliotekene selv. Det var dette som skjedde i perioden 2006-2010, da ABM-utvikling arbeidet med å utvikle nye indikatorsett for fag- og folkebibliotek, nokså uavhengig av hva KOSTRA hadde foreslått.

Denne bloggposten er hentet fra et større manus om bibliotekstatistikk. Jeg har lagt teksten ut her slik at den kan benyttes som en lett tilgjengelig kilde. Tord Høivik.

Advertisements
Kategorier:.
  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: